hits

Tanker om å bo vekk


I det siste har jeg ikke vært bra. Jeg har vært mest hjemme hos foreldrene mine, og jeg vet ikke hva som går av meg. Følelsen av å ikke ville ut av huset, har vært veldig aktivert. Til og med når det gjelder leiligheten. Jeg vil helst bare gjøre alt her hjemmefra. Jeg tviholdt så lenge på den følelsen, men gav litt slipp, fordi det var fint å bo med Even. Selv om det fremdeles er fint, har det vært vanskelig å dra hjemmefra når jeg først har kommet hit. Det har nesten vært lettere å ikke dra hit istedet, og heller bli værende i leiligheten lenge, haha. Det er jo der jeg skal bo nå. Jeg tviler ikke på det. Men det kan jo være fordi jeg står i så mye nytt nå. At jeg prøver å tviholde på det gamle og trygge. Hindrer jeg meg selv i å komme videre, eller er det vanlig? Det er ikke at jeg må ha familien rundt meg hele tiden eller noe, det er bare vanskelig å dra når jeg først har kommet hit. Kanskje fordi jeg slipper å være den voksne? Haha.. Jeg trenger ikke ta de største avgjørelsene, og selv om jeg må gjøre de vanlige tinga som husarbeid, og betale regninger, kan jeg sette meg ned og være "barnet" igjen etterpå, og ikke måtte føle på et stort ansvar. Jeg føler jo mye på at jeg må holde leiligheten i orden, at ingenting skal bli ødelagt, at jeg ikke skal bråke for de over, og at både Even og jeg skal komme oss på avtalene våre, trene, spise, og sove nok. Jeg har nok et lite snev av "Peter pan syndrom" igjen ja, haha.. Jeg vil bo med Even, jeg vil trene masse, lese masse, møte opp på alt, bli fort ferdig med utdanninga mi og gunne på. Jeg tenker meg sliten og har for høye krav til meg selv. Jeg glemmer at jeg ikke er helt frisk, og biter over for mye. Det føles bare annerledes denne gangen, av en eller annen grunn.

Et bilde av meg ved leiligheten ute i sola, på joggetur.

Som dere vet, måtte jeg flytte fort hjem igjen forrige gang jeg prøvde å bo vekk, så dette har vært en drøm i forhold til da. Jeg bruker bare litt tid. Det er vel greit?  Jeg føler også på det når jeg er i leiligheten en uke, så hjemme en uke, osv. Det må jo folk legge merke til, og lure veldig på. Hva skal man svare? Det er merkelig og vanskelig nok å skrive det ned, haha. Det er jo fint å være der borte, så hva er problemet? Det virker så lett for alle andre. Jeg tenkte bare jeg skulle lufte tankene mine litt, fordi dere har spurt om jeg kan dele litt mer. Jeg føler meg som en bortskjemt drittunge. Jeg har alt jeg har ønska meg lenge. Å bo med Even, gå på skole, og ha lappen. Endelig er det sånn, og jeg er jo veldig takknemlig. Men endelig kan jeg puste ut også. Jeg tror jeg må puste mer, og tenke mindre. Ikke tenke på hva folk enn måtte tro, selv om alt er i beste mening. Ikke tenke på hvorfor jeg blir værende hjemme når jeg først kommer hit, og ikke ha så store forventninger til meg selv. Det var det jeg ville dele for denne gang. Helt ulogisk, og rotete, akkurat som det pleier å være oppi toppen her, haha. Foreslår noen life coach eeen gang til, klikker jeg, haha. Jeg bare tenker litt sånn av og til. Jeg er litt...Komplisert, virker det som, haha.

- Janne


Youtube: Janneskogli
Instagram:Janneskoglii
Lillesøsters blogg: resjaktogreise

2 kommentarer

Jernbanefrua..

14.02.2018 kl.00:14

Så fint innlegg :-)) Jeg tenker at du er godt reflektert over egen situasjon - så du finner nok ut av det, alt sammen :-))

Janne

14.02.2018 kl.10:33

Jernbanefrua..: Takk <3

Skriv en ny kommentar



Hei! Jeg heter Janne. På denne bloggen vil du, enkelt og greit se livet gjennom en 20 år gammel, psykisk syk jente's perpektiv. Jeg er positiv, kreativ, drømmer meg bort i bøker, lever for yoga, og tar konstant bilder. Jeg har alt for mange meninger, tanker og hobbier, så ta deg godt til rette. På denne bloggen kan du være deg selv.

For kontakt:
Jannees96@hotmail.com










Follow



gratisdesign av Tonjemt
♡ Design av Tonjemt ♡